Kommunen hadde rett til å avgiftsbelegge parkeringsplasser på privat grunn som ligger langs og i umiddelbar tilknytning til offentlig veg, jfr. vegtrafikkloven §8 med tilhørende forskrift. Reglene ble forstått slik at avgift kunne innkreves på parkeringsplasser på offentlig veg, selv om den aktuelle grunnen tilhørte private. Ved fastleggelsen av hva som var offentlig veg tok Høyesterett utgangspunkt i definisjonen i vegloven §1. - Slik forholdene lå an i denne saken, oppsto det ikke noe egentlig spørsmål om anvendelse av Grunnloven §105.